En slags lengsel, en slags uro

Det er nettopp denne dobbeltheten mellom det konkrete og det abstrakte, det gripbare og det ubegripelige som ligger i bunnen av hennes kunstnerskap. På en poetisk, dialogisk og underfundig måte evner hennes skulpturer å åpne opp eksistensielle problemstillinger både på individuelle og kollektive plan. Innledningsvis kan skulpturen "Konstruksjon" stå som et sentralt bilde på hennes praksis: To møbellignende objekter blir holdt tandert sammen av en delikat og innfløkt vev av spinkle greiner. De ulike elementene møtes i en dirrende, nærmest optimal balanse, som på en knivsegg, mellom opprettholdelse og kollaps. Overordnet sett har alle Elin Drougges arbeider i seg denne pregnante kvaliteten. Som mottakere kan vi ikke annet enn å komme dem i møte, de har i seg en stille styrke det er vanskelig å overse.

Uavhengig trender har Elin Drougge siden begynnelsen av 1990-tallet utviklet sin helt særegne skulpturelle verden. Desto mer interessant er det at hennes intuitive innsikter og metoder har en parallell i tidsaktuelle temaer. Hun representerer en annerledes stemme til den livsviktige refleksjonen rundt forholdet mellom mennesket og naturen som pågår i dag. Hennes kunst henvender seg til de personlige erfaringene til enhver mottaker, men den åpner også opp for kulturelle, sosiale og politiske problemstillinger.

Å velge seg skulptur

Elin Drougge fordyper seg i det skulpturelle arbeidet med en åpen og eksperimenterende holdning. Det betyr ikke at hun ikke arbeider parallelt med et metablikk på egen virksomhet. Kritisk refleksjon over hva det innebærer å kalle noe for "skulptur" blir nødvendigvis brakt inn i de kunstneriske valgene i den skulpturelle kunstproduksjonen i dag. Det finnes ingen uskyldige soner i kunsten lenger, iallfall ikke etter Duchamps paradigmatiske readymade-grep.

Hva er skulptur i dag, er derfor blant de første spørsmålene kunsthistorikeren Judith Collins stiller i boken Sculpture Today, og konkluderer umiddelbart at det i dag ikke er mulig å gi et entydig svar. Hun parafraserer kunsthistorikeren Ernst Gombrichs velkjente utsagn "There is no art, only artists" og konstaterer overfor det åpne skulpturelle landskapet i den internasjonale samtidskunsten at "There is no sculpture, only sculptors". Det som lar seg identifisere er menneskene eller produsentene, ikke objektene. Men for henne er ikke dette en defensiv og negativ situasjon. I mangfoldet, og til og med i fragmenteringen, finnes et rikholdig, om enn uoversiktlig felt.

Allerede i på slutten av 1970-tallet reflekterte kunstteoretikeren Rosalind E. Krauss over et lignende spørsmål. I det innflytelsesrike essayet Sculpture in the Expanded Field skrev hun om endringene i det skulpturelle feltet. Skulpturen hadde forlatt pidestallen og forestillingen om monumentet var borte. De mest underligste prosjekter gikk nå under skulpturbegrepet, fra hauger med materialer lagt rett på gallerigulvet til gravde temporære linjer i landskapet. Begrepet skulptur var blitt elastisk, fleksibelt og grensene innen feltet flytende. Situasjonen er ikke annerledes i dag, over 30 år senere, men nå er nok skulpturens underliggjøring mer eller mindre mainstream.

Appropriert natur, dyptfølt engasjement

Elin Drougge plukker fra hverdagslivet når hun bruker elementer som møbler, bygningsmaterialer og treverk. Hun sammenstiller disse valgene med naturelementer hun selv finner ute i naturen, som trestammer, trestubber og greiner. Noen av disse bruker hun mer eller mindre direkte, andre bearbeider hun. En stor del av skulpturene hennes er basert på gjenbruk og på approprierte objekter, bilder og materialer. Flere og flere kunstnere tenker på en liknende måte og er seg svært bevisst hvilke materialer de velger. Dette må sees som et ledd i en økende økologisk og helhetlig tenkemåte i kunsten for tiden. For noen kunstnere har dette med en eksplisitt politisk og sosial holdning å gjøre. For andre igjen, som for Elin Drougge, veves engasjementet sammen med en rekke potensielle og tolkningsåpne betydningslag i det kunstneriske prosjektet. Ikke minst understreker og forsterker titlene i de nyeste arbeidene hennes inntrykket av alvor og ettertenksomhet.

Fjellet som ser tilbake, Beveget fjell og Innestengt fjell har alle i seg melankoli som kan sees i forlengelse av dette engasjementet. Her har hun, sett i et kunsthistorisk perspektiv, mer til felles med en poetisk kunstner som Herman de Vries enn med en aktivistisk orientert aktør som Hans Haacke.

Uten å la én bestemt fortelling ligge til grunn, fanger hennes arbeider likevel inn en menneskelig kompleksitet. Vi ser det i de sammenvevde greinene, i treverket med alle sine sår og markeringer, i flekkene og de tilfeldige fargeinnslagene. I særlig grad uttrykker Roten som hermer sin skygge en forestilling om et mulig nærliggende tap og forsvinning. En slik kunstnerisk strategi etablerer forunderlige og urovekkende stemninger, og gir oss en følelse av at vi står som overfor en dør på gløtt. Som mottakere blir vi invitert til å respondere på denne gesten. Filosofen Hans Georg Gadamers vektlegging av kunst som en erkjennende erfaring er her interessant. For ham inntar mottakeren en medskapende rolle i møtet med kunstverket, kunst kan derfor aldri oppfattes som ferdigstilt. Dette representerer et dynamisk kunstsyn hvor mottakeren aktivt veksler mellom å forholde seg til form og innhold. Her er også opplevelsen av tid viktig. I møtet med kunstverket fylles tiden av rytme og lek, og tidsforskjeller mellom de involverte instansene viskes ut. Den mekanisk opplevde tiden opphører i forholdet mellom kunst og mottaker.

Hos Hans Georg Gadamer er kunst kommunikasjon, ikke bare på et individuelt plan, kunsterfaringen er også en fellesskapserfaring, noe vi kan dele. Med andre ord har kunsterfaringen å gjøre med hvordan vi samhandler med våre omgivelser, den griper direkte inn i våre livsprosesser. Denne måten å tenke på forener kunst og livspraksis, og det gir noen interessante føringer med tanke på hvilke roller kunstnere som Elin Drougge kan spille i de offentlige samtalene.

Håndverkets betydning

Elin Drougge håndterer virkelige materialer og objekter som er til å ta og føle på. Håndverksprosessene er vevd inn i strukturene hennes. Hun lar gjerne prosessuelle spor og avtrykk få være med. Fargefragmentene på treplatene i Himmelstige for eksempel, ser mer ut som noe midlertidig eller gjenglemt enn som visuelle effekter plassert der med overlegg. Det såkalt ufullkomne skaper egne visuelle rytmer, og kan til og med minne oss om vår egen forgjengelighet. Hennes organiske flettverk, som i Det som blir stående igjen, gir oss følelsen av den mest delikate kniplingstekstil og uttrykker en skulpturell sårbarhet som treffer oss med poetisk styrke.

Skulpturene kan virke skjøre, samtidig som de har noe insisterende solid over seg, som om de er fundamentert med dype og solide røtter. De ligger godt mot gulvet, men formalt har flere av dem i seg det oppadgående og høyreiste. Skulpturenes bevegelser og motbevegelser bærer slik sett i seg en metaforisk og abstrahert lengsel etter å ville strekke seg mot noe større enn seg selv. At nettopp fjellet går igjen i flere av dem forsterker dette. Fjellet er som kjent et av de eldste symbolene vi har for det guddommelige og uforgjengelige.

Elin Drougge jobber manuelt og direkte i motsetning til interessen mange kunstnere i dag har for elektroniske og digitale medier. Desto mer interessant er det å legge merke til hvordan hun lar teknologien følge med inn i skulpturene i form av ledninger. Ledninger kveiler rundt, har tilsynelatende både et utspring og endepunkt, men mimer ironisk en funksjonalitet, som i Den elektriske skyen og Stamme med interiør. Denne subtile koblingen mellom teknologi og naturfragmenter kan godt leses som en stille bekymring sett med sivilisasjonskritiske briller.

Det finnes flere kunstnere på den internasjonale kunstscenen som har en lignende håndverksmessig nærhet til materialer som Elin Drougge, for hun arbeider selvsagt ikke i et vakuum. En kunstner som Alexandra Bircken er her et interessant navn. Begge kunstnerne bruker resirkulerte materialer.

De arbeider intuitivt og fritt og innehar en fascinerende sammenstilling sammenstilling av et såkalt "sloppy" uttrykk og en gjennomgripende presisjon i materialbehandlingen.

Estetikk og politikk

Siden Elin Drougge arbeider bevisst og genuint med formale og visuelle problemstillinger, er selvsagt estetikk et aktuelt begrep i lesningen av hennes kunst. Estetikken har de siste årene fått et nytt oppsving i teori og kunstnerisk praksis. Selve ordet kommer som kjent fra det greske aisthesis som betyr fornemmelse eller sans. På mange måter har estetikken blitt gjenstand for å tenke erfaringer på nye måter, den griper mer omfattende inn i offentligheten enn hva man tradisjonelt har tenkt. Fra å være et sentralt aspekt spesifikt rettet mot kunstens verden, er det flere som oppfatter estetikk som en reflekterende plattform som ikke lager skarpe skiller mellom kunst og virkelighet.

En filosof som Jacques Rancière har i denne sammenhengen fått mye oppmerksomhet. Hans tanker om forbindelsene mellom estetikk og politikk har vært spesielt engasjerende for mange aktører på kunstscenen, i og med at dette har åpnet opp for annerledes og friskt blikk på et mulig engasjement fundert i en sanselig praksis. For Jacques Rancière er ikke politikk et felt basert på kamp om makt, den er mer å tenke som en prosess av mangfoldige måter å dele inn den sansbare verden på.

Kunsten er ikke først og fremst politisk gjennom de budskapene og følelsene den formidler om verdens beskaffenhet. Den er heller ikke politisk gjennom måten den fremstiller samfunnsstrukturer, klassekonflikter eller samfunnsgruppers identitet på. Den er politisk (…) gjennom den typen tid og rom den skaper, og gjennom den måten den avgrenser denne tiden og fyller dette rommet på.

I Jacques Rancières tenkning er ikke det politiske i kunsten nødvendigvis knyttet til et spesifikt budskap eller en manifestert og artikulert meningsytring, men til vår sansning av verden. Det kunstneriske prosjektet rammer slik sett inn våre sanselige oppfatninger. Hvordan ser og hører vi, og hvordan er vi på? I de uttallige perspektivene og fortellingene som verserer kan kunsten medvirke til å sette søkelys på det som ikke er opplagt og det som kanskje ikke har fått en verdi. Som den norske kunsthistorikeren Boel Christensen-Scheel påpeker i en presentasjon av Jacques Rancière har dette å gjøre med en fordeling og omfordeling av estetikken: "(…) kunstens politikk er å produsere former for oppmerksomhet som kan bidra til nye landskaper av det sanselige".

Slik jeg ser det, er dette siste utsagnet svært aktuelt i forbindelse med Elin Drougges kunst. Hennes skulpturer aktiviserer den samme følelsen vi tid til annen kan få når det er noe vi ikke helt husker.

Som når noe befinner seg like under overflaten av bevisstheten, og som vi trenger hjelp til å hente fram. Vet vi at det er der. Distansert og samtidig så nært. Elin Drougges kunst har dette magiske ved seg at den evner å berøre det oversette, det som kan risikere å bli glemt. Slik all viktig kunst er en utrettelig motkraft mot alt endimensjonalt. Dette har vel aldri vært så viktig som i dag, i en verden hvor stadig mer står på spill.